Det ingen forteller deg om den første tiden som foreldre
Alle sier gratulerer. Ingen sier helt hva som venter. Her er noe av det som sjelden blir sagt høyt om den første tiden som foreldre – ikke for å skremme, men for at du skal kjenne deg mindre alene når det treffer.
Det som sjelden blir sagt høyt
Du kommer til å telle minutter mellom amming eller flaske, og likevel ikke ane hva klokka er. Du kommer til å bli rørt til tårer av ting som egentlig ikke er så rørende – et lite gjesp, en hånd som griper fingeren din. Og du kommer til å lure på om du gjør alt feil, samtidig som barnet ditt har det helt fint.
Det aller meste av den første tiden er ikke dramatisk. Det er repetisjon: stell, mat, søvn, gjenta. Det som gjør det krevende, er ikke oppgavene i seg selv, men at de kommer uten pause, og at du gjør dem på lite søvn.
Fem ting som er helt normale, selv om ingen sier det
- Å kjenne deg keitete og usikker på noe som «skal» være instinktivt
- Å kjede deg midt i en oppgave du samtidig er glad for å få gjøre
- Å gråte av utmattelse uten at noe spesielt har skjedd
- Å savne livet ditt før barnet, uten at det betyr at du angrer
- Å ikke kjenne den store, øyeblikkelige kjærligheten – den kommer ofte gradvis, ikke som et lynnedslag
Hva du faktisk kan gjøre med det
Du trenger ikke gjøre noe med de fleste av disse følelsene – de går over av seg selv etter hvert som søvn og rutiner finner en form. Det som hjelper mest i mellomtiden: si det høyt til partneren din eller en venn, i stedet for å bære det alene. De færreste blir sjokkert – de fleste kjenner seg igjen.
Dette er ikke en fasit på hvordan det blir. Det er bare greit å vite: den første tiden er sjelden det bildet du hadde sett for deg – og det er helt normalt.